|   3 minute read

Bærekraft – viktigheten av å komme tett på

Les ATPI Halo-direktør Pippa Gandertons førstehåndsberetning om hvordan et karbonkompensasjonsprosjekt virkelig ser ut.
Untitled design (60)

Da jeg la ut på vei, noe engstelig, til den avsidesliggende Ntakata-regionen i Tanzania, utstyrt med en vannflaske med superfilter, nødmüsli-barer, en safarihatt (beste kjøpet noensinne) og en lommelykt (for ingen vil sette seg på en kakerlakk under et toalettbesøk om natten), var jeg ikke bare spent, jeg var begeistret. Dette var ingen vanlig felttur. Jeg skulle se et karbonkompensasjonsprosjekt i aksjon.

Vi snakker mye om utslippsrapportering og kompensasjon i reisebransjen, men å stå midt i en blomstrende skog og være vitne til den håndgripelige virkningen av karbonfinansiering, det får tallene til å bli levende. Det er ikke lenger bare data. Det er mennesker, dyreliv og økosystemer.

Ntakata Mountains-prosjektet er samfunnsledet, revidert og prisvinnende, og med god grunn. Lokale prosjektledere, dypt forankret i regionen, viser oss vei til avsidesliggende landsbyer, noen tre timer over utfordrende terreng. Underveis ser jeg hvordan naturvernet blomstrer: 216 000 hektar med beskyttet skog gir tilflukt for utrydningstruede sjimpanser og andre stedegne arter, og fungerer som et stort karbonsluk som absorberer CO₂ som mange av oss har bidratt til gjennom vårt daglige liv og reising.

Men det handler ikke bare om trær. Ringvirkningene er ekstraordinære. Finansiering fra prosjektet kommer mer enn 38 000 mennesker direkte til gode, gjennom forbedret utdanning, nye helsetjenester, bærekraftige jordbruksmetoder og sysselsetting. Jeg besøkte en mor-og-barn-klinikk hvor barn nå blir vaksinert og veid i landsbyen, langt fra den tidligere heldagsturen til et fjerntliggende distriktssykehus. Den type endring sparer tid, forbedrer resultater og reduserer helseforskjeller som ofte overses i klimasamtaler.

Etter noen dager i felten tok jeg et lite busfly nordover til Tanganyikasjøen. Derfra ledet en bratt 2,5-timers fottur meg inn i regnskogen, hvor jeg hadde det sjeldne privilegiet å observere en gruppe ville sjimpanser. I en time observerte vi hverandre. De lette etter mat, lekte, sloss og stirret tilbake av og til. Takket være det pågående bevaringsarbeidet som finansieres av dette prosjektet, vokser nå denne sårbare gruppen etter års nedgang.

Dette er øyeblikkene som setter alt i perspektiv. Ja, kompensasjon må gjøres med grundighet, åpenhet og ansvarlighet. Men når det gjøres riktig, som her, blir det langt mer enn en klimametrikk. Det er en investering i mennesker, biologisk mangfold og langsiktig motstandsdyktighet.

Bevissthet og utdanning har gitt disse samfunnene mulighet til å beskytte og dra nytte av sitt miljø. Skogen nærer seg selv, og dem. Og selv om jeg var trist for å forlate menneskene (og sjimpansene) i Ntakata, må jeg innrømme at å sove uten myggnett og ikke dele toalettsete med en edderkopp føltes som en luksus.

Det er erfaringer som dette som minner meg på hvorfor jeg var stolt av å bli utnevnt til ITMs Responsible Travel Champion 2025, fordi meningsfull bærekraft i forretningsreiser ikke skjer fra bak et skrivebord.